Har kulturlivet i Innlandet stagnert?

Torsdag 29. oktober fikk jeg lede samtalen «Har kulturlivet i Innlandet stagnert?» på Fylkeskulturkonferansen på Scandic Lillehammer, live som podkast foran drøyt 200 kulturarbeidere. I panelet satt Ingjerd Egeberg, teatersjef i Teater Innlandet, Mali Hauen, virksomhetsleder for kultur i Tynset kommune, og Eivind Slettemeås, kunstner ved Harpefoss Hotell kunstarena.

Et tydelig nei, men et nyttig ord

Svaret fra scenen var nei, og salen var enig. 89 svarte på skjemaet vårt, og snittet ble 7,1 på en skala der 10 betyr «i full bevegelse». Likevel ga selve ordet mest. Eivind mente det er «naturstridig å stagnere», men la til at «kanskje litt stagnasjon kan være bra av og til». Senere skilte han mellom stagnasjon som «trass, motstand» og stagnasjon som «ensretting». Hvilken av de to er vi egentlig bekymret for?

Hva teller vi?

Ingjerd hadde sett på Kulturindeksen og spurte: «teller vi grisen eller teller vi kua eller teller vi killingen?» Teater Innlandet har et samfunnsoppdrag, og hvis tallene alene styrte, kunne de ikke hatt grendehusturneer. «Det vi teller er bredden», sa hun. Femti nye publikummere er tall som er «tjukkere i skrifttypen sin enn de andre».

Mali fortalte om Teateret i Fjellregionen, der over tretti barn og unge får pedagogisk skolering hver uke. «Hvor telles det da?» For henne er det ikke viktig å være best, men «å løfte fram alt det bra vi allerede gjør». Eivind spurte rett ut: «Hvordan måler du disse opplevelsene?» Mye av kvaliteten ligger i det som ikke blir fanget opp, og som skjer uansett.

Her ligger kjernen, slik jeg ser det. Indekser måler det som lar seg rapportere. Når Innlandet havner midt på treet, og scenekunsten ser svak ut, må vi vite om det er virksomheten eller tellemåten som halter.

Relevans framfor kvalitet?

Mali kalte kvalitet «et ladet ord» og foretrakk relevans: «for å være relevant så må man kanskje snakke med brukerne sine.» Kunstnerresidensen i Tynset, et mål fra 2018 som nå er virkelighet, gjorde det konkret. Over tjue kunstnere har vært innom, to har flyttet til Tynset, og en familie fra Madrid kommer for et helt år. En godt voksen dame sa til henne: «jeg har aldri sett Tynset sånn som dette mennesket så det.»

Leken, teknologien og politikken

Ingjerd minnet oss om leken: «Vi må fortsette å leke.» Hun sa også at teatret ikke kan bruke de gamle kanalene på samme måte lenger, og spurte om vi skal være prisgitt Meta. Mitt poeng var at vi i kulturfeltet ikke ser på digital kultur som like verdifull som de unge gjør. Salen ga bare 3,2 av 5 på om kulturlivet når de unge.

Til slutt kastet jeg inn en nasjonal måling med FrP på over 36 prosent, og spurte om vi har tatt innover oss hvordan vi skal forstå rammebetingelsene våre i et nytt politisk landskap. Ingjerd svarte at kultur er «som det tredje skiftet. Det er det som blir gjort, men som ingen ser, men som er livsnødvendig.»

Samtalen bør gjentas

Ordet salen brukte mest om kulturlivet i dag var mangfold. Men over halvparten svarte at kulturlivet bare «delvis» er for alle. Energien er der. Spørsmålet er hvem den når.

Denne samtalen skulle vi gjerne gjentatt om et år, og enda et år, og videre, for å se hva vi tenker om stagnasjon eller utvikling, både med tall og kvalitet!

Podkasten finner du der du lytter til podkaster - MJØSKODEN!