Når kunst møter media arts

Det begynner ikke med teknologi. Det begynner med noe et barn har laget, funnet, malt, bygget eller tenkt. Så setter man strømmen på.

Utstillingen FRAMTID finner du på PARK, Hamar - i Grønnegata 83. Den ble åpnet 29. september og står der frem til 14. oktober 2026.

Her møtes arbeidene fra medlemmer av Mini-Picasso og utforskningen til medlemmer i Mjøsvasen og AI-klubb1.

Foreningen Mjøsvasen har ønsket å undersøke hva som skjer når barnas verk får et nytt lag av formidling gjennom lyd, stemmer, musikk, QR-koder og digitale verktøy. Ikke for å erstatte det barna har laget, men for å lytte nærmere til det.

Knut Nordby er kurator, kunstner og pedagog. Han har inspirert generasjoner av unge innbyggere i Hamar til å utforsker nysgjerrigheten. Gitt dem handlingsrom og muligheter.

I samtale med Knut ble Mjøsvasen mer kjent med hva slags historier og samtaler de ulike objektene i FRAMTID skjuler. Alt Knut kunne fortelle ble deretter behandlet av teknologi. Ut av den digitale dialogen er det skapt formidling og historier som gir objektene er litterær og poetisk stemme.

Disse tankene og ideene er deretter bearbeidet med teknologi. Nå er det lyd og musikk. Bak hver QR-koder ligger en ny opplevelse.

Det er dette vi mener med mediekunst i denne utstillingen. Teknologien blir ikke hovedpersonen. Den blir et språk som kan forsterke en tanke, åpne en fortelling og invitere publikum inn i en samtale.

DARK VADER

Dark Vader er et godt eksempel. Barnets utgangspunkt rommer spørsmål om språk, kultur og grenser: Hva kan vi si? Hva kan vi ikke si? Og hvem bestemmer det? Teksten ble behandlet som en teatertekst og tolket som en monolog. Digitale verktøy ble brukt til å finne en stemme som kunne bære fortellingen, og deretter til å utvikle musikk og lyddesign ut fra tekstens dramaturgi. Til slutt ble stemme og musikk satt sammen og gjort tilgjengelig gjennom QR-koden ved monteret. Det fysiske verket står der fortsatt. Men rundt det har det vokst fram et nytt rom for lytting og refleksjon.

CNTRL + Z

I Kontroll + Z er grepet enklere. Teksten får en stemme og blir formidlet direkte. Men budskapet peker nesten motsatt vei: mot oss voksne. I den digitale verden har vi lært oss at Ctrl+Z kan angre det vi nettopp gjorde. I livet, i organisasjoner og i samfunnet finnes ikke alltid den muligheten. Verket kan derfor leses som en liten, men presis påminnelse om å tenke før vi handler.

REKVED (fra Dovre til Mjøsa)

Rekved begynner med noe som tilsynelatende er ferdig: en rest av et tre, fraktet av vann og tid fra Dovre mot Mjøsa. Barnet plukker det opp og gir det en ny sammenheng. Ordet «rekved» ligger nesten forførende nær «requiem» - musikken for avskjed og død. Men her skjer det motsatte. Det døde materialet får nytt liv. Også her er teksten tolket, lest og omgitt av et lyddesign som følger fortellingens bevegelse. Mediekunsten gjør ikke rekveden mer verdifull. Den hjelper oss til å oppdage verdien som allerede ligger der.

TEDDYBEAR RESCUE TEAM

Teddy Bear Rescue Team handler også om verdi. En bamse er masseprodusert når den står i butikken. Etter måneder og år sammen med et barn kan den være uerstattelig. Hva skjer når vi likevel behandler den som avfall? I lydfortellingen følger et lite lekepiano historien som en musikalsk tråd. Det holder fast i det barnlige samtidig som verket stiller voksne spørsmål om forbruk, gjenbruk, omsorg og vår trang til å erstatte det gamle med noe nytt.

TRADISJON vs. INNOVASJON

Den femte monteret stiller spørsmålet direkte: Tradisjon versus innovasjon. Pensel, blyant og malingsrester møter skiltet «R.I.P.?». Spørsmålstegnet er avgjørende. Er den gamle kunsten død fordi nye medier kommer til? Selvfølgelig ikke. Kanskje skjer det motsatte. Nye verktøy kan få oss til å se den gamle penselen på nytt.

UNESCObyen Hamar

Det er også her utstillingen møter ideen bak Hamars tilhørighet til UNESCO Creative Cities Network innen Media Arts: kreativitet og bruk av medier kan være en kraft i samfunnsutviklingen. Det interessante er derfor ikke teknologien i seg selv. Det interessante er hva vi bruker den til.

Barnas verk peker mot store spørsmål: språk og kulturelle grenser, ansvar, natur og gjenbruk, forbruk og følelsesmessig verdi, tradisjon og innovasjon.

Mediekunsten kan gi disse spørsmålene flere innganger - lyd, musikk, stemme, bilde og digitale lag - slik at vi voksne kanskje stanser litt lenger foran et verk vi ellers kunne ha gått forbi.

For kunsten betyr noe når vi slipper den til.

Og kanskje er det nettopp barna som kan minne oss om hvorfor.

«Det interessante er ikke teknologien i seg selv. Det interessante er hva vi bruker den til.»