Media arts gjør en forskjell
Hva Linz lærte oss om media arts, kreativ lek med KI — og hvorfor tre år med AI-klubb1 kommer akkurat når ungdom trenger det.
I september reiste Håvard Røste og jeg sammen til Østerrike for å bygge nettverk med Linz — landets UNESCO Creative City of Media Arts, med samme status som Hamar. Der møtte vi menneskene som utvikler byens kreative næring: ungdomsprogrammet på Ars Electronica, byens UNESCO-kontaktpunkt, næringsorganisasjonen for kreative fag og miljøet i Tabakfabrik. Og vi fikk se på nært hold hvilken samfunnsendring det er mulig å få til når en by tar en slik status på alvor.
På hjemveien, tirsdag 15. september, satt vi i en taxi fra sentrum av Wien til flyplassen og snakket inn en oppsummering av fem dager i Linz. Det ble en samtale om en by som valgte å ta en sjanse — og om hva det kan bety for oss.
Les også: Håvard har skrevet den grundige gjennomgangen av tallene bak satsingen: Linz-modellen: Ta sjansen! på roste.no. Denne teksten tar tråden videre der vi slapp i baksetet.
To innland uten kyst
Østerrike har ingen kyst. Det har heller ikke Innlandet, som eneste fylke i Norge. Der kystregionene kunne bygge på fisk, olje og havbruk, har innlandsregionene måttet finne verdiskapingen et annet sted.
Linz fant den i en krise. Stålbyen ved Donau var sliten og forurenset på slutten av 1970-tallet, og i 1979 startet byen Ars Electronica som et eksperiment. Førtisju år senere kom rekordmange 125 000 besøkende og over 1 200 kunstnere, forskere, utviklere og aktivister fra 77 land.
Håvard er ærlig om det som ikke er løst. Industrien er fortsatt ryggraden, og ledigheten i Linz steg til 10,3 prosent i februar. Kultur er et supplement til industrien, ikke en erstatning. Men byen har fått noe som er vanskelig å måle og lett å se: folk som tror på egne ideer.
Hva er egentlig media arts?
Media arts er kunst som bruker teknologien som materiale, ikke bare som verktøy. Lys, lyd, kode, sensorer, maskinlæring. Det er én av sju kategorier i UNESCOs nettverk av kreative byer. Linz fikk statusen i 2014, Hamar i 2021.
Begrepet høres nytt ut, men fenomenet er det ikke. Carl Nesjars helårsfontene ved Vikingskipet fra OL i 1994 er vann, lys og is som endrer seg gjennom året — media art før ordet fantes. Det nye er at verktøyene er blitt tilgjengelige for alle, også for en fjortenåring med en laptop.
I Østerrike behandles dette som næring. Kreativ næring telles hvert år, og den er stor.
Østerrike i dag: 80 200 kreative bedrifter, 214 000 sysselsatte og 31,3 milliarder euro i årlig omsetning — hver åttende bedrift i landet. I Oberösterreich skaper kreativ næring 1,3 milliarder euro i verdier med over 20 000 sysselsatte.
Tallet vi ikke har: Østerrike har målt kreativ næring i egne rapporter siden 2003. For Innlandet finnes ingen sammenlignbar telling av kreative bedrifter, sysselsatte eller kunstnere som lever av virket sitt. Det vi ikke teller, er vanskelig å prioritere.
Folka først
Jazzfestivaler har lenge hatt «artist in residence». Moldejazz inviterer en musiker til å bo i byen under festivalen og velge sine egne samarbeidspartnere. I Linz møtte vi samme grepet med en vri: ingeniører fra Toyota har bodd og arbeidet i byen sammen med kunstnere og teknologer i Ars Electronica Futurelab. Et ingeniør in residence, rett og slett. Et av resultatene er utstillingen «Hello Worlds!», en plattform for å utforske hva det vil si å være menneske i KI-tidsalderen.
Samme mønster gikk igjen i Tabakfabrik, den gamle tobakksfabrikken kommunen kjøpte i 2009. I dag holder rundt 250 bedrifter og aktører til der, og det er kø for å komme inn. Beboerne er håndplukket — ikke etter bransje, men etter vilje til å dele. Hvem som kommer, betyr mer enn hva de driver med. Det hørte vi fra alle vi snakket med.
Og byens UNESCO-kontaktpunkt sitter i turistorganisasjonen, ikke i kulturadministrasjonen. Kulturen blir sett som en drivkraft for verdiskaping, ikke bare som et gode som skal fordeles. Det er en annen tenkning enn den vi er vant med hjemme, der kultur først og fremst forvaltes som et sosialt prosjekt.
Vi var heller ikke de eneste fra Hamar. Kunstbanken var også i Linz, og vi inviterte dem med til møtet vårt med Denise Hirtenfelder. Foreningen Mjøsvasen samarbeider med Kunstbanken, og de er invitert til vår utstilling av media arts 29. september. Også Ida Jahr fra Universitetet i Innlandet var der — nestleder i MishMash, det nasjonale forskningssenteret for KI og kreativitet, som deltok i en workshop på festivalens offisielle program. Å treffe naboer i Linz sier noe om hvor mye som allerede er i bevegelse hjemme.
Leken som avslører
Det som gjorde sterkest inntrykk på oss, var hvor mye av det beste som handlet om feil. Vinneren av ungdomsutstillingen hadde laget fysiske stoler av det bildegeneratorer produserer når de bommer — rygger som aldri ble ferdige, armlener som formerte seg. Joseph Herscher, mannen bak «Joseph's Machines», viste maskiner som skulle gjøre livet enklere og gjorde det vanskeligere, fordi kroppen allerede er smart.
På AI-hackathonen i Tabakfabrik fikk unge mellom 14 og 34 år åpne data fra Linz kommune og to døgn. Vinneren, «Linz Sings», lot deg gå rundt i byen og få stedets historie fortalt gjennom lyd. Makerspacet Grand Garage, finansiert av næringslivet, brukes av både skoleklasser og bedrifter.
Og på biblioteket sto et makerspace åpent for alle som ville leke med teknologi: laserkutter, 3D-printere og tegneverktøy. «Turn play into media literacy», sto det på en av plakatene.
Den som har laget en stol av en feil, lar seg ikke lure av den neste.
Kreativ lek med KI er ikke tidsfordriv. Det er en metode for å se hva verktøyene faktisk gjør, finne løsninger ingen hadde tenkt på — og avsløre det som er unødvendig. Det er der troen på egne ideer vokser, og der gjennomføringskraften blir trent.
Hvorfor akkurat nå
Klimaet i norsk skole har snudd på ett år. I januar svarte 65 prosent av barneskolelederne og 89 prosent på ungdomsskolen at elevene bruker KI. I juni kom regjeringens anbefaling: 1.–7. trinn skal i all hovedsak ikke ha tilgang, og ungdomsskolen kan starte forsiktig utprøving.
Det er forsvarlig at skolen går varsomt fram med de minste. Den største bekymringen i Utdanningsdirektoratets egen studie er at elevene tar snarveier og blir passive. Men det betyr også at 13- til 21-åringene står midt i et tomrom: for gamle til å skjermes, og med lærere der nesten fire av fem har måttet lære seg teknologien selv.
Der ligger AI-klubb1. Utenfor pensum, der ungdom får holde på på ordentlig — med egne ideer først og verktøyet etterpå, og med etikk og ansvarlig bruk som del av håndverket, ikke som en forelesning. Å lære om KI er ikke omfattet av skolens begrensninger. Å lære det gjennom å lage noe, er det vi gjør.
Tre år betyr at vi kan følge de samme ungdommene fra første skisse til ferdig verk. Det er det Linz har gjort i snart femti år: gitt folk tid til å bli gode.
Ta sjansen, sier Linz. Vi tar den på Hamar.
Takk
Til slutt vil vi takke Innlandet fylkeskommune, Hamarregionen IPR med ordførerne i Hamar, Stange, Løten og Ringsaker, og Sparebankstiftelsen Hedmark for støtten til AI-klubb1 — vårt treårige tilbud til ungdom mellom 13 og 21 år i regionen vår. Uten dere hadde vi ikke stått i Linz, og vi hadde ikke hatt noe å komme hjem med.
Lage Thune Myrberget
Prosjektleder, AI-klubb1 · Foreningen Mjøsvasen
+47 901 82 288 · lage@storyphone.no
Kommentarer