Det Estland lærte oss — og hva det betyr for ungdommen i Hamarregionen

Av Lage Thune Myrberget og Stian Haaklev, AI-klubb1

I begynnelsen av august 2026 reiste vi til Estland. Ikke for å hente inspirasjon i abstrakt forstand — men for å forstå konkret hva et lite land har gjort som Norge ennå ikke har skjønt. Vi kom hjem med fulle notatbøker, nye venner og en klarere forståelse av hva AI-klubb1 kan bety for ungdommen i Hamarregionen.

Det første som slo oss var gjestfriheten. Overalt. Hos Johanna-Kadri Kuusk ved e-Estonia Briefing Centre fikk vi en hel presentasjon på 240 slides — bare for oss to. Hun tok oss gjennom grunnmuren i det digitale Estland: X-Road som binder alle offentlige tjenester sammen, digitale ID-kort som gir borgerne kontroll over egne data, og e-residency som gjør det mulig for hvem som helst i verden å etablere selskap innenfor EUs regelverk. Dette er ikke teknologi for teknologiens skyld. Det er et demokratiprosjekt.

Hos Linda Helene Sillat og Eva Toome ved Harno — Estlands utdannings- og ungdomsstyre — fikk vi innblikk i noe som virkelig skilte seg fra norsk debatt. Mens vi i Norge diskuterer mobilforbud og skjermtid, tester Estland AI-tutorer i alle videregående skoler. Ikke i pilotskoler. I alle. Systemet er sokratisk — AI-en gir ikke svar, den stiller spørsmål. Og da noen elever klarte å omgå systemet ved å programmere sin egen agent, lo de ansatte og sa: det er jo bare bra. Det viser digital kompetanse.

Det tredje møtet ble kanskje det viktigste: Arvamusfestival i Paide — Estlands svar på Arendalsuka. Her møtte vi Kirke Maar, leder for Estlands nasjonale AI-handlingsprogram eesti.ai, som har som mål å øke BNP med 25 prosent innen 2035 ved å gjøre AI til en produktivitetskraft i alle sektorer. Vi møtte den svenske forskeren Jana Wrange fra Universitetet i Lund, som jobber med sivil beredskap og inviterte oss til å bidra inn i et nytt studieprogram for 43 masterstudenter. Vi fikk en times busssamtale med Janne Kareinen fra DialogiAkatemia i Helsinki om dialog som demokratisk verktøy. Og ikke minst — vi fikk sitte i teltet til Nordisk ministerråds kontor og høre debatter om kultur og forsvar, om humor som motstand, om sang som frigjøringskraft og om det ukrainske museet i Russland som forfalsker historien.

Og så var det Linnar Viik. Mannen som startet Tiger Leap i 1996 og koblet alle estiske skoler til internett. Nå rådgiver for AI Leap. Grunnlegger av PoCo kunstmuseum i Tallinn. Han sa noe vi ikke har sluttet å tenke på: kreativitet er i stor grad rekombinasjonell — vi står på skuldrene til alle som kom før oss, og AI gir oss tilgang til disse skuldrene på en helt ny måte. Og: demokratisering av kreativitet skjer akkurat nå. Veien fra idé til publikum er kortere og billigere enn noen gang i historien.

Det er akkurat det AI-klubb1 er bygget på.

Vi møtte også Merike Saar, lærer og forsker, som fortalte om estiske skoler med plakater av komponister og kunstnere på veggene — deriblant Edvard Munch. En dør som åpnet seg: kan en klasse i Løten og en klasse hos Merike jobbe sammen med Munch som felles referanse?

Estland kalles ikke en think tank. Maria Gratschew, direktør for Nordisk ministerråds kontor i Estland, satte det presist: de er en do tank. De setter i gang. De tester. De evaluerer. De lærer fortere.

Det er det AI-klubb1 vil bringe til Hamarregionen. Ikke vente på en nasjonal plan. Men starte — med ungdom, med kreativitet, med AI som verktøy og egne ideer som råstoff. Hver tirsdag fra klokken 18.

Hør hele episoden her:

AI-klubb1 er støttet av Innlandet fylkeskommune, IPR Hamarregionen og Sparebankstiftelsen Hedmark. Les mer på ai-klubb1.no