Ryggsekken vi ikke kan kjøpe

Hva har du med deg når strømmen går? Ikke i boden, men i hodet. Om fire temabolker i Lund, lokal historie fra Mjøsregionen og den kulturelle ryggsekken.
Den 21. oktober 2026 sto Stian Haaklev og jeg foran studentene i psykologisk forsvar ved Lunds universitet i Helsingborg. Kurset heter SABN02 – Psykologiskt försvar, og vi var invitert av forsker Jana Wrange. Vi kom ikke med beredskapsplaner. Vi kom med lokal historie, en forestilling under arbeid og AI som samtalepartner.
Spørsmålet vi tok med oss var enkelt. Hva er det du har med deg når alt annet svikter? Sangene du kan utenat. Historiene du har hørt. Det du kan gjøre med hendene. Vi kaller det den kulturelle ryggsekken. Den kan ikke kjøpes i noen butikk. Den pakkes gjennom et helt liv – og den avgjør mye av hvor lenge vi orker å stå i en krise.
Dagen var bygget i fire temabolker. I hver bolk fikk studentene først en fortelling, deretter ti minutter alene med AI. Ett krav gikk igjen: Det de tok med seg ut, skulle stå i deres egne ord, ikke maskinens.
Bolk 1: 1814 – da et lite land valgte ordene
Stian åpnet med Nordens mest dramatiske år. Danmark måtte gi Norge fra seg til Sverige. Norge svarte med å skrive sin egen grunnlov på Eidsvoll, ved sørenden av Mjøsa. Sverige angrep – og valgte likevel å forhandle fremfor å okkupere.
Alt startet med Kieltraktaten. Dokumentet vi så i København, er datert 13. januar 1814, mens traktaten vanligvis regnes som undertegnet 14. januar. Den 25. januar meldte avisen Tiden om «Fred, fred i Norden». At Norge var gitt bort til Sverige, sto det ingenting om. Folket fikk vite det sist, gjennom rykter. Det er psykologisk forsvar i 1814-utgave: Hvem eier informasjonen, og hva gjør et folk når den holdes tilbake?
Dagen etter forelesningen sto Stian og jeg ansikt til ansikt med et originaldokument av Kieltraktaten. Les om det her.
Stian hadde undersøkt året med AI som forskningspartner. Han viste prosessen åpent: hva han spurte om, hva AI svarte, hva AI ikke klarte – og hva han måtte finne ut selv. Det siste var poenget. AI er en god samtalepartner, men den vet ikke hva som er viktig for deg.
For beredskap betyr 1814 noe konkret. Et lite folk uten hær av betydning sto sterkere fordi det hadde ord, lover og en felles fortelling å stå på. Det er kulturell motstandskraft, skrevet ned i en grunnlov.
Studentene tok med seg ut: én historisk innsikt de ikke hadde før – og én de var uenige med AI om.
Bolk 2: Ingeborg Refling Hagen – minnet som bæres av én person
I sin andre bolk løftet Stian fram Ingeborg Refling Hagen. Der 1814 handler om en nasjon, handler denne bolken om ett menneske og det hun bar med seg og ga videre.
Ingeborg Refling Hagen ble født på Tangen i Stange i 1895. Hun advarte mot nazismen før krigen og gikk rett inn i motstandsarbeidet da den kom. Hun ble arrestert av Gestapo, torturert og satt på Grini. Der satt også skuespilleren Sigrid Søyland, som kunne det meste av Wergeland utenat. Opplesningene hennes ble trøst for medfangene.
Etter krigen startet Refling Hagen Suttungbevegelsen fra hjemmet sitt Fredheim på Tangen, for å gi litteraturen videre til barn og unge. Det hun hadde båret gjennom krigen, ga hun videre.
Kulturelt minne ligger ikke bare i arkiver. Det ligger i mennesker – og i det de sørger for å gi videre. Når et arkiv går tapt, eller strømmen er borte, er det de menneskene vi står igjen med.
Studentene tok med seg ut: ett kulturuttrykk de ville bruke videre – og én ting AI ikke visste.
Bolk 3: 9. april 1940 – Hamar som stedet beslutningene ble tatt
Jeg åpnet dagen med et fotografi fra 9. april 1940. AI hadde gitt bildet liv, og det begynte å bevege seg. Ingen forklaring. Bare bildet, og stillheten etterpå.
Den dagen flyktet Stortinget fra Oslo og samlet seg i Festiviteten på Hamar. Om kvelden gikk flukten videre til Elverum, og dagen etter sa kongen nei. Det var på vår kant av landet at demokratiet valgte motstand fremfor overgivelse.
I to år har Foreningen Mjøsvasen markert dagen under tittelen Demokrati under press. Skoler, næringsliv, forsvaret og politikere sitter i samme rom. Formen er dokumentarteater: historiske referater lest høyt, levende fotografier og gjester på scenen. Ikke rekonstruksjon, men konfrontasjon med det som faktisk ble sagt og gjort.
Studentene fikk et spørsmål tilbake. Norge mistet selvstendigheten i fem år. Sverige forble nøytralt, mens rundt 8 000 svenske frivillige dro til Finland. Hvem valgte riktig – og hvem bestemmer det?
Studentene tok med seg ut: noe AI visste om deres eget hjemsted som overrasket dem – og noe de måtte lære AI.
Bolk 4: Beredskapspakken og VILJE – kapittelet som mangler
Vi la beredskapsveiledningene fra Norge, Sverige, Finland og Danmark side om side. Alle har det samme: mat, vann, strøm, radio og førstehjelp. Råd for syv dager.
Ingen av dem har et kapittel om hva du gjør med sjelen din på dag seks.
Det er utgangspunktet for VILJE, en forestilling jeg skriver om ett menneske alene med beredskapspakken i syv dager. Jeg leste tre minutter fra manuset. Dag tre. Mobilen er død. Han savner ikke maten. Han savner stemmen som alltid sa «slapp av».
Myndighetene har tenkt på alt det kroppen trenger. Det mennesket trenger for å holde motet oppe, er overlatt til hver enkelt.
Studentene tok med seg ut: ett konkret forslag til et svensk kulturelt kapittel – i egne ord, ikke AIs.
Ryggsekken: minne og ferdigheter
De fire bolkene peker samme vei. Beredskap handler ikke bare om hva vi har lagret. Den handler om hva vi har med oss inni oss.
Den kulturelle ryggsekken har to rom:
Minnet – historiene, sangene og stedene vi kjenner. De gir oss et hvorfor: grunnen til å holde ut og noe å stå sammen om.
Ferdighetene – det vi kan gjøre med hendene, stemmen og hodet. De gir oss et hva nå: noe å gjøre når dagene blir lange.
Sammen gir de motivasjon og motstandskraft. Og begge kan øves, akkurat som førstehjelp.
Etter lunsj gjorde studentene dette konkret. Én gruppe skrev et kulturelt tillegg til den svenske beredskapsveiledningen: sanger alle bør kunne, historier som gir mot, aktiviteter uten strøm. Én gruppe laget et kurs for å bli kjent med naboene sine – ikke bare som ressurser, men som hele mennesker. Én gruppe planla en podkastserie om beredskap i ulike typer hjem. Dagen endte med en live podkast der studentene oppsummerte hva de hadde oppdaget.
Det lokale var nøkkelen hele veien. 1814 på Eidsvoll og 9. april på Hamar er historie fra vår region. Men spørsmålet studentene fikk, var alltid det samme: Hva er din historie, fra ditt sted?
Veien videre
Dagen i Helsingborg var et første steg, ikke et enkeltbesøk. Vi fortsetter samtalen med Jana Wrange og Lunds universitet om kulturell beredskap – som fagfelt og som praksis. De bringer forskningen. Vi bringer praksis fra et lokalsamfunn som jobber med disse spørsmålene hver dag.
Vi avsluttet med et spørsmål til studentene. Nå sender vi det videre til deg:
Hva kan du utenat – en sang, et dikt, en historie – som du ville hatt med deg i beredskapspakken? Og når lærte du det?
Lage Thune Myrberget, Foreningen Mjøsvasen · lagethune@gmail.com · +47 901 82 288 · niendeapril.no · ai-klubb1.no
Kommentarer